Lanzarote er uten tvil den vakreste av Kanariøyene med sin ville og vakre natur. Det sorte lavalandskapet er en helt rå opplevelse og det samme er fargeforskjellene du møter på. Den sorte lavaen – både på stein og strand, som går over i rødlige toner før den blir en nydelig sandtone. Det blå havet med sin rå kraft i bølgene som slår inn, og de grønne vekstene som trenger seg gjennom lavaen som en gang slukte alt liv og sollyset som danser i de fargerike lava-fjellsidene.

Ikke nok med det, den grønne lagune er en sikker vinner og er det et sted sort ikke er mørkt og dystert er det vinmarkene på Lanzarote. Det sorte vinlandskapet er som et maleri.

Du får sett mye av naturen øya har å by på fra hovedveien og du er kanskje mest på Lanzarote for slaraffenliv på stranden? Men, det er minst tre plasser du bør ta deg tid til.

Vingårdene

En vingård er en vingård, tenker kanskje du. Vel, på Lanzarote skal jeg love deg at du får noe helt utenom det vanlige om du besøker en av øyas vingårder. Her slynger vinrankene seg i sorte lavabed som er svært stimulerende for øyet. Vinene er heller ikke noe å klage på.

Her får du tørre, hvite malvasiaviner, eller fruktige rødviner laget på listán negrodruen. Velger du vin på restaurantene på øya bør du absolutt velge de lokale, de har vunnet internasjonale priser.

Sjekk ut Bodega La Geria og Bodegas Rubicón om du vil få med deg mest mulig. Begge disse ligger i La Geria, og det beste av alt, de ligger like over veien for hverandre. Med andre ord får du to vingårder på en tur. Det er enkelt å finne fram om du kjører selv, men vil du smake på vin er taxi enkelt og greit, og ikke særlig dyrt heller. Smakingen er også svært rimelig, jeg fikk smakt fire-fem viner til 7 euro. Reservasjon er ikke nødvendig.

Føler du deg sprek er det også mange som sykler hit og spiser lunsj på Bodega La Geria før de sykler videre – eller hjem igjen.

Den grønne lagunen

I El Golfo finner du et av Lanzarotes mest besøkte steder, Charo de los Clicos. I det du kjører inn i El Golfo parkerer du på parkeringsplassen til venstre. Derfra følger den lille veien langs fjellsiden som er strukket med tau. Etter to minutters gange blir du møtt av et av Lanzarotes vakreste syn, Charo de los Clicos, også kjent som «Den grønne lagunen».

Den grønne lille dammen ligger i krateret til en utdødd vulkan og er åpen mot havet. Den er kanskje mindre enn du tror, men fargekontrastene her er ikke noe annet enn fantastiske. Være seg havet mot den sorte lavastranden, eller hvordan den røde sanden fremhever det grønne.

Charco de los Clicos får grønnfargen sin fra algene i vannet og står i sterk kontrast til de rød- og sorte fjellsidene og den kullsorte sanden som skiller den fra Atlanterhavet. Dette er i mine øyne den vakreste plassen på Lanzarote, og kan nytes til det fulle fra utsiktspunktet.

Til høyre for utsiktspunktet er det også en strand som er minst like vill og vakker, og dit kan du ta deg ved å gå ned skråningen fra parkeringsplassen. Sorte strender er noe for seg selv, og å se bølgene slå innover denne er magisk.

Besøket hit er gratis. Spesielt godt fottøy er ikke nødvendig, turen er kort. 

Nasjonalparken

Nasjonalparken Timanfaya er et av de råeste stedene du finner i Europa, selv om de geografisk sett er som en del av Afrika. Fra hovedveien ser du starten på dette fantastiske landskapet, men det kan ikke sammenliknes med å være i parken.

Det sorte måneliknende landskapet er gloende hett, formasjonene lavaen har skapt er en fryd for øyet og vulkantoppene er varierte – fra helt bare og sorte til kledd i grønt.

Lanzarote er en levende vulkanøy og nasjonalparken utgjør cirka en fjerdedel av øya. Det første utbruddet her i 1730 brant i 19 dager og varte i nesten seks år. Området ble erklært som nasjonalpark i 1974 etter initiativ fra César Manrique. Nasjonalparken er oppkalt etter en av landsbyene som ble begravet av lava, og er 51 kvadratkilometer.

I Timanfaya får du oppleve varmen fra de aktive vulkanen, bare centimetere under bakken merker du hvor varmt det er. Jeg fikk litt sjokk da jeg gikk til utsiktspunktet på høyre side av parkeringen og så rett ned i det lille hullet med aske. Den varmen er intens og gir en utrolig respekt for naturens krefter.

Det triste med nasjonalparken er at du ikke kan gå rundt, og bortsett fra parkeringsplassen og utsikten derfra får du kun oppleve parken fra buss. Disse bussturene er ikke for sarte sjeler, eller deg som blir ekstremt bilsyk. Veien er svingete, smale og bratte, men det er en mektig opplevelse – spesielt der veien fører deg mellom veggene av lavalandskapet.

Når du først er i nasjonalparken bør du også ta deg tid til et besøk på Restauranten El Diablo (djevelen) som ligger her. Der grilles maten over vulkanenes naturlige varme, ganske heftig med andre ord. Restauranten er tegnet av kunstner og arkitekten César Manrique, det samme er djevelfiguren som er nasjonalparkens symbol.

Inngang til nasjonalparken koster 8 euro per person, da er omvisning med buss inkludert. Siste buss (når jeg var der) går klokken 17 – så om du har leid bil og kjører rundt på øya selv, husk å sjekke klokka og planlegg godt.