Jessica Noah Morgan er 27 år og har kapret drømmejobben som journalist i det London-baserte nettmagasinet Refinery29, hvor hun skriver saker om alt fra nye skjønnhetsprodukter og underholdning til diskriminering, kvinnehelse og gripende kommentarer om aktuelle temaer. Hun har en bachelor i juss og master i journalistikk. 

Jessica lider av både depresjon og angst, men har jobbet beinhardt for å komme dit hun er i dag. Les om hennes liv og hvordan hun klarer å motivere seg selv gjennom tøffe dager, lange arbeidsdager og vanskelige reportasjetematikker.

Hva er din profesjonelle bakgrunn?

Siden jeg var 12 år ville jeg bli advokat. Så jeg jobbet mot det i alle år, og så begynte på juss-studier på universitet. Ved siden av jobbet jeg på et topp advokatfirma i London. På den tiden var jeg veldig fornøyd med både studiene og jobben i kommersiell juss, da jeg fikk jobbe med store bedragerisaker. Jeg jobbet noen år med juss før jeg ble headhuntet for en jobb i finans i London. Der ble jeg i noen få år før jeg forstod at det ikke var noe for meg siden jeg er en mer kreativ person. Jeg var en sanger og turnerte med bandet mitt og bandet til en venn. Vi spilte på store festivaler som Secret Garden Party og Glastonbury, vi var til og med på turné i Sverige i 2014.

Rundt den samme tiden starte jeg en blogg om mental helse og fitness, fordi jeg elsket å skrive. Journalistikk var aldri en karriere jeg tenkte på, jeg visste ikke at man kunne leve av å skrive, bortsettfra som forfatter. Faren min oppmuntret meg til å ta en master i journalistikk, og jeg søkte en praksisplass hos Londons største regionale avis, The Evening Standard. Jeg var så lykkelig da jeg fikk jobben og jobbet to år for både The Evening Standard og The Independent. Jeg fikk så mye erfaring derfa, og skrev alt fra nyheter, sport, reportasjer, i tillegg til å dekke mange temaer fra nyheter, mote, sport og skjønnhet.

Etter dette gikk jeg litt frilans, fordi jeg ønsket å utvide kunnskapen min og nettverket mitt. I løpet av denne tiden fikk jeg pitchet inn idéer til ulike publikasjoner, og endte opp med å skrive for ELLE, Stylist, The Times, Red Magazine og Harper’s Bazar. Jeg har også jobbet tett med BBC og var med i en dokumentar om skjønnhet og mental helse, og jeg var på TV og radio for å snakke om skjønnhet, mental helse og andre aktuelle saker.

Senere begynte jeg med skjønnhetsjournalistikk og startet å jobbe i en publikasjon som heter Get The Gloss. Senere ble jeg tilbudt en jobb i britiske Vogues, men jeg avslo tilbudet. I stedet tok jeg en midlertidig jobb hos Yahoo Style UK, hvor jeg var shoppingskribent, og noen få måneder senere ble jeg headhuntet (igjen!) til min nåværende jobb som skribent hos Refinery29 UK. Jeg har alltid ønsket å jobbe for R29, så dette var absolutt en drøm som kom i oppfyllelse. Nå dekker jeg alle daglige nyheter i kategorier som kvinners helse, kvinners rettigheter, aktuelle nyheter, politikk, skjønnhet, mote, underholdning og så videre. Jeg jobber med de mest fantastiske kvinnene, i tillegg til at jeg får intervjue inspirerende kvinner som har historier å dele. Jeg ville ikke hatt det på noen annen måte.

Hvordan liker du best å starte dagen?

En del av jobben min er å redigere hjemmesiden til Refinery29 hver morgen, så jeg begynner å jobbe klokken seks. Vanligvis jobber jeg en times tid hjemme for å gjøre dette og for å redigere innhold fra USA som vi skal publisere på Stortbritannias side. I løpet av denne tiden drikker jeg kaffe og jobber fra sengen. Når jeg er ferdig med hjemmesiden klokken syv, strekker jeg meg på yogamatten i noen minutter, tar en dusj og kler meg. Frokosten består av en sunn skål med granola, banan og et glass med vitamin C-vann før jeg pendler til kontoret, som tar rundt en time. Jeg er på jobb cirka halv ti og går direkte i et redaksjonsmøte hvor vi setter agendaen for dagen og pitcher idéer. 

Når føler du deg mest inspirert? 

Jeg er en skikkelig morgenfugl, så de fleste idéene kommer til meg før eller når solen står opp. Morgener er superstille og de lar meg tenke, puste og reflektere. I helgene pleier jeg å skrive i dagboken og får ned alle idéene mine for redaksjonsmøtet i uken som kommer. Ofte får jeg inspirasjon bare av å observere steder, mennesker og ting. De fleste tror at jeg er en ekstrovert, men jeg får så mye mer ro når jeg er alene og ved å observere. Det er da jeg får de fleste idéene mine. Hvis du ser meg sitte alene eller stirrende ut i rommet tenker jeg sannsynligvis på en ny sak eller noe. Jeg elsker at jobben min eksponerer meg for så mange opplevelser og relasjoner og forbindelser med mennesker – og ofte er folk det mest inspirerende fordi de har en overflod av historier å fortelle. 

Hvordan ble du interessert i det du driver med i dag? 

Journalistikk var aldri noe jeg hadde vurdert, selv om nyheter alltid har vært en stor del av livet til meg og familien min. Faren min er en stor forkjemper for nyheter og journalistikk og det var han som oppmuntret meg til å studere til å bli journalist, og han hjalp meg med søknaden til The Evening Standard. Han var også den som oppdaget talentet mitt for skriving og hjalp meg med å gjøre det om til nyhetsskriving, og det vil jeg alltid være takknemlig for. Han leser ofte arbeidet mitt og oppmuntrer meg til å finne nye og spennende måter å fortelle historier på. Det hjelper også at huset vårt bokstavelig talt er som et nyhetsrom – hver eneste TV har nyheter fra alt fra BBC og CNN til Al Jazeera. Vi får ikke nok av det i dette huset.

Hvordan kom du dit du er i dag?

Gjennom hardt arbeid og besluttsomhet, men mest av alt gjennom min lidenskap for å skrive. Da jeg sa opp jobben min i finans, hadde jeg ikke noe annet å gå til. Før jeg tok fatt på en ny karriere ville jeg teste farvannet, så jeg søkte på et redaksjonelt internship på Marchesfashion.com, som varte i tre måneder. I løpet av dette internshipet lærte jeg hvordan en redaksjonell avdeling fungerer og de forskjellige rollene som finnes. Den første måneden gikk hovedsakelig til å skaffe kaffe og lunsj til sjefen, men jeg fikk også muligheten til å transkribere intervjuer utført av motejournalisten, som nå er en fremtredende motedirektør hos The Sunday Times Style. Jeg vil alltid være takknemlig for alt jeg lærte av henne. Jeg observerte gjennom å høre på intervjuene hennes og hvordan hun gjennomførte dem og fikk intervjuobjektene til å føle seg komfortable så det var lettere for henne å stille vanskeligere spørsmål. Jeg observerte også hvordan hun gjorde et muntlig intervju til en nydelig reportasje. Selv om jeg ikke fikk gjøre noen intervjuer eller skrive noen lange reportasjer selv, var erfaringene jeg fikk fra dette internshipet veldig verdifullt og noe jeg tok med meg inn i praksisplassen hos The Evening Standard. I løpet av praksisen studerte jeg til min master og NCTJ (National Council for the Training of Journalists), som består av eksamener, oppgaver og prøver. Det var et intents 20-ukers kurs hvor jeg studerte fire dager i uken og hadde én dag i redaksjonen. Det var tøft og ble en utfordring for min mentale helse. Det var tider jeg ville gi opp fordi det var så intenst. Jeg hadde gjort mange ofre, som mitt sosialliv og den solide lønnen fra finansjobben. Praksisplassen betalte kun 17 000 pund, mens min forrige jobb betalte 62 000 pund. Det var et sjokk både kulturelt og i forhold til livsstilen min. Men nå, tre år senere, viser det seg at den harde jobbingen har lønt seg. 

Hva er de største usikkerhetene du har hatt i karrieren, og hvordan overkom du dem? 

Å, herregud. Pitching må være det verste i verden. Ingen fortalte meg da jeg startet med journalistikk at pitching ville være det som skulle ta livet av meg. Det koker definitivt ned til selvtillit og å vite hva du snakker om, men også å huske på at selv om du elsker idéen din er det ikke sikkert at andre gjør det. Det er veldig subjektivt. Du må huske å ikke ta det personlig, selv om det kan føles personlig. Journalistikk kan være brutalt, og du trenger ryggrad for å komme deg over det du vanligvis ville falt sammen av. Det var noe jeg måtte lære meg tidlig, spesielt da jeg jobbet i en redaksjon som The Evening Standard, hvor flere av nyhetssjefene var ganske brutale. Hver journalist, skribent og redaktør jeg har snakket med har alle sagt det samme: Vi føler alle på det samme. Vi må bare tro på oss selv litt mer. Mine beste saker har alltid vært de jeg har følt meg mest selvsikker på. Og ofte kommer det gjennom når du virkelig brenner for emnet.

Hva er det beste og verste med jobben din?

Det beste med jobben min er menneskene jeg får møte og snakke med, og historiene de er villige til å dele med meg. Ofte skriver jeg om sensetive saker, som overgrep i hjemmet, sosiale problemer og problemer som typisk påvirker kvinner. Å være journalist er en offentlig tjeneste, jobben vår er å rapportere sannheten og å holde de som har makten ansvarlig. En del av den rollen handler om å gå etter vanskelige saker. Ofte kan det å gå etter disse sakene ha en innvirkning på meg senere, da jeg må ta på meg andres følelser. Så jeg har lært å ta et skritt tilbake noen ganger og ta en pause for å sørge for at jeg også har det bra.

En annen del av jobben min som er utfordrende, er den konstante nyhetssyklusen. Nyhetene endres hele tiden, så jeg må konstant holde følge. Når jeg tar ferie eller har fri kan det være vanskelig å slå helt av, fordi jeg vet at jeg må være «up to date» når jeg kommer tilbake. Og deadlines!! Selv så mye som jeg elsker, elsker, elsker jobben min, kan det være et absolutt helvette når det er korte deadlines. Jeg jobber heldigvis bedre under press, så det spørs jo hvordan person du er. Jeg elsker også at jobben min har gitt meg mulighet til å reise til flere vakre steder, som Sør-Afrika, Antigua, Sveits, and Marokko. Jeg har møtt de mest fantastiske mennesker, både journalister og lokale, som har åpnet øynene mine for mye. Jeg har også dekket moteuker, filmpremierer, intervjuet kjendiser og politikere, og jeg får reise rundt i verden. Så det er ikke så ille! 

Hvordan holder du deg selv motivert på dårlige dager?

Noen ganger, hvis jeg har en veldig dårlig dag, lar jeg meg selv gråte. Det er ingen skade i å la deg selv føle det du føler. Jeg lider av depresjon og angst, og det forverres ofte av jobben min siden jeg blir utsatt for så mange ulike mennesker, historier og tøffe problemstillinger. Så noen ganger blir det overveldende. Jeg har vært veldig åpen om mine egne problemer og følelser på jobb, og jeg er veldig heldig som har et utrolig team, som også er åpne, omteksomme og medfølende, og en sjef som er støttende. Kontoret godtar fleksibelt arbeid, så hvis jeg føler meg overvelded ved pulten min kan jeg ta med PC-en og sette meg i sofaene eller på kjøkkenet med en kopp kamille-te. Som regel trener jeg i lunsjpausen min, men med isolasjonen nå (pga. koronavirus red.anm.) praktiserer jeg yoga på soverommet eller går meg en tur langs kysten. Hvis jeg ikke kan være aktiv skriver jeg en liste over alle tingene jeg har oppnådd og som jeg er stolt av. Det får meg ofte til å huske på hvordan jeg gjør det jeg gjør og hvorfor jeg startet i utgangspunktet. 

Fortell noe du er stolt av å ha oppnådd:

En av de største sakene jeg virkelig er stolt av, er den eksklusive reportasjen jeg skrev om Bikestorms, en indre bybevegelse for å oppmuntre unge mennesker til å sykle og utrydde knivkriminalitet. Det var arrangert en protest i London, som var den største av sitt slag; mange unge mennesker fra hele landet kom til London for å sykle en rute, som ble ledet av politiet og City Hall. Jeg var den første journalisten som skrev om dette. Jeg delte det hele på Facebook Live – inkludert intervjuer, og skrev en etterfølgende sak senere. Jeg tok bilder, video og skrev senere en kommentar om hvorfor det er så viktig å ha samfunn og bevegelser som dette. Det var veldig inspirerende å høre de unge fortelle om fremtiden de ønsket. Jeg jobbet hos The Independent da, og er veldig glad for at de stolte på meg til å gjøre denne saken. Det endte opp med å bli en av de mest leste sakene og ble plukket opp av flere store mediahus, som BBC, the Guardian og The Daily Mail, som alle krediterte tilbake til min sak. Siden jeg fortsatt var en praktikant var dette et skikkelig høydepunkt og det var en super mulighet for å se hvordan arbeidet mitt kunne bli sett av så mange og ha en påvirkning over hele Storbritannia. Det var denne saken som gjorde at jeg ville fortsette å forsterke stemmene til dagens ungdom.

En annen stor prestasjon jeg er stolt av, var en eksklusiv undersøkelse jeg skrev om boligkrisen i Storbritannia. Jeg avdekket at et av de største husbyggingsfirmaene i Storbritannia tilbød bestikkelser til misfornøyde huskjøpere for å holde bedriftsvurderingen høy. Siden jeg jobbet alene på denne saken tok det to uker å bli ferdig, og i løpet av disse ukene hadde jeg hundre intervjuer med ulike kilder, bedriftstfolk og pressekontorer. Det tok mye energi fra meg, men historien var verdt det.

Er det noen du ser opp til? Hvem og hvorfor?

Jeg absolutt elsker Emily Maitlis’ arbeid. Hun er en BBC-journalist, som presenterer Newsnight. Hun er en utmerket intervjuer, kringkaster og nyhetsreporter, som har intervjuet Prins Andrew og britiske politikere som Theresa May og Jacob Rees Mogg. Hun viker aldri vekk fra det kontroversielle hvis det er i allmennhetens interesse. Jeg elsker ærligheten og motet hennes, og evnen hun har til å holde menneskers oppmerksomhet. Jeg ser også opp til flere av mine tidligere og nåværende kollegaer, jeg føler vi alle har noe å lære fra hverandre. 

Hvilke kvaliteter ser du opp til hos andre?

Ambisjoner, driv og evnen til å si nei. Og mest av alt, organisasjonsevner. Noe jeg absolutt ikke har selv, men jeg jobber med det! 

Når føler du deg lengst utenfor din komfortsone? 

Når jeg absolutt ikke har noen idé om hva jeg driver med, noe som er mesteparten av tiden.

Hva er viktig for deg for å ha en god dag?

En rolig morgen er det som skal til for at jeg skal få en god dag. Det inkluderer å holde meg rolig hvis toget er forsinket eller hvis noen bryter seg forbi meg på metroen. Det er ikke noe poeng i å bli sint eller projisere humøret på noen andre. Jeg prøver virkelig å forbli «zen» om morgenen, uansett om jeg er hjemme eller om jeg pendler til jobb. Jeg drikker en kaffe og smiler til dørmannen, så faller resten av dagen på plass.

Fortell oss noe overraskende om deg selv:

Klassisk musikk er favoritt musikksjangeren min. Jeg hører på det hele tiden, det gir meg så mye glede!

Har du noen råd til dem som ønsker å følge drømmene sine? 

Hvis du har en idé i hodet ditt om noe du vil gjøre, så gjør det. Det er aldri for sent å endre karriere eller prøve noe nytt. Vi har hele livet foran oss, hvorfor skal vi kun gjøre én ting? Men jeg følger også alltid rådene fra Jiro Ono fra Jiro Dreams of Sushi. Han sa: «Streb alltid etter å heve verket ditt. Når du bestemmer deg for et yrke må du fordype deg i arbeidet ditt.»

Det er viktig å øve, øve, øve. Og spørre masse spørsmål. Finn en mentor, eller mennesker å se opp til. Aldri stopp å lære. Og mest av alt: Ha troen på deg selv og dine ferdigheter. Sett deg små og oppnåelige mål. Du vil komme deg dit. Ingen ting skjer over natten. Det er en langsom prosess. NYT DET! 

Følg Jessica på Instagram!