Labyrintbyen Emborio: En turistfri sone på Santorini

Når folk flest tenker på Santorini ser de kun hvite hus plassert i en klippevegg, men øya skjuler så mye mer enn det. En av mine favoritter på øya er Emborio, en karakteristisk by med de smaleste gatene – to i bredden fungerer om du går sidelengs. Hvor gatene, eller skal jeg si stiene, leder til er det ingen som vet og før du vet ordet av det ender du opp der du startet uten å ha fått med deg noe.

En så og si turistfri sone hvor du senke skuldrene.

Vakre Kastelli

Emborio (Emporio) tar navnet sitt fra det greske ordet «Emporeio» som betyr handel, og har i århundrer vært det tradisjonelle handelsstedet på Santorini. I følge artikler du får opp når du googler skal det være øyas største landsby, og det skal visst bo en haug av folk her – jeg kan ikke helt forstå at dette skal stemme. Det er mer som en søt spøkelsesby, vi var to personer som gikk rundt i labyrintgatene og vi møtte kun på dama i den åpne tavernaen vi fant og to amerikanske turister som hadde gått i sirkel i 20 minutter. Fem personer er ikke mange på det som skal være en «øy overfylt av turister».

Gamlebyen her heter Kastelli og har to innganger, og innenfor murene finner du den virkelig perlen – blant annet disse smale gatene. Her fungerte husveggene som slottsmurer Ellers er det som en labyrint med bratte trapper, overliggende broer og buer mellom husene.

Hvitemalte trær og pasteller

De lokale bussene stopper like nedenfor bildet med trærne (til høyre over), enkelte turoperatører har også turer hit. For å komme opp til den indre delen og labyrintgatene følger du trappen opp mellom trærne og tar til høyre. Lurer du på hvorfor trærne er hvitmalte mens du går her er det for å holde insekter unna.

Et av mine favorittsyn var pastellhuset nedenfor trappene. Og ja, ting var like skjevt som det ser ut som. Det gjelder for alt du beveger deg gjennom på besøket i Emborio, finner du noe som er rett er du virkelig observant.

Når du først er inne i labyrinten bør du prøve å komme deg frem til toppen.

I starten tenker du at her går det helt fint å bevege seg. Dere kan gå to stykker ved siden av hverandre og du kommer til en liten kaffesjappe – som kanskje er åpen. Åpningstider og klokkeslett generelt er ikke det de er best på i Hellas. Må du vente 40 minutter på bussen er den ikke forsinket, den kommer når den kommer.

I det du beveger deg lengre inn i labyrintgatene blir du møtt av dette.

Du tror kanskje den fremste busken har lange plantearmer, men den er på størrelse med en 10-12 cm potteplante. Møter du en ølmage her, er du klemt – heldigvis er som regel de få du møter på i gatene her såpass hyggelige at de venter i de ene enden til du er fremme.

Bratt, humpete og fargerikt

Hver gate i byen er fargelagt, veiene og de fleste husene hvite. Detaljene derimot, her får du hele regnbuen. Gult som leker med blått, grønt som flørter med orange, lilla og rødt og nydelige pasteller.

Er du dårlig til beins er ikke dette byen for deg, for det er som sagt ikke mye som er vannrett. Her er det humper, dumper og hull, små, bratte trapper og noen skikkelig smale, bratte stier mellom de tettbygde husene. Men at det er vakkert er det ingen tvil om. Her er det mange detaljer å legge merke til – fra ringeklokker, til plantekasser og flotte inngangsdører. Det er også overraskende mye grønne vekster, være seg voksende vilt ut av murer og opp av bakken eller plantet pent i blomsterpotter.

Ellers finner du flere blå kuppelkirker, en katedral, et middelalderslott og vakre klokketårn.